Hår og pels
Overhuden (epidermis, gr. epi – på; derma - hud) hos pattedyr er vanligvis dekket av hår med utspring fra hårsekker som danner innposninger i huden, med en hårpapille i bunnen av hårsekken og ved basis av håret. Overhuden (epidermis) består ytterst av et hornlag (stratum corneum, l. stratum – lag; corneus - horn) og innenfor dette et vekstlag (stratum germinativum, rete Malpighii). Innenfor overhuden følger lærhuden (corium, l. corium - lær) med overgang til det underliggende bindevevet hvor bunnen av hårsekken ender.
Hår består av to parallelle høyrehendte alfa-helikser med protein som igjen danner helikser med venstrehendt superkveil. Hårproteinet inneholder mange hydrofobe aminosyrer som leucin, isoleucin, valin, alanin, metionin og fenylalanin. Mange superkveiler danner til sammen et hårstrå, likt kordelene på et tvunnet tau.
Det er ett hår per hårsekk, og veggen i hårsekken består av flere lag, innerst en skjede og utenfor denne en fortsettelse av overhudens vekstlag. Hår kan beveges via sammentrekning av glatt muskelatur. Fettkjertler har utløp i hårsekken. Hår består av flate celler med keratin og luftrom mellom dem. Stivere hår har en marg.
Pattedyr har en pels med store dekkhår som danner et ytre lag og tynnere og ofte krøllete ullhår mellom disse. Tråputene, eventuelt fingerputene hos primater, og lepper er ikke dekket av hår.
Fettkjertler (talgkjertler) har holokrin sekresjon dannet ved histolyse av celler og som har utløp i hårsekken og hårene kan innsettes med vannavstøtende lanolin (l. lana - ull; oleum - oje) og kolesterolestere. Råull fra pattedyr som sau inneholder lanolin som beskytter hårene i pelsen. Ull med lanolin er til en viss grad selvrensende og hindrer baktierevekst. Ullfet (adeps lanae) er en komples blanding av fett med forskjellige fettsyrer, voksestere med langkjedete alkoholder isolert fra råull og blir brukt av kosemetikkindustrien til basisinnholdet i salver og hudkremer. Ullfett kan dispergere vann slik at det er mulig å blande vannholdige stoffer i ullfettet. 7-dehydrokolesterol fra ullfett blir brukt i fotokjemisk produksjon av vitamin D.
Duftkjertler (apokrine) skiller ut sekreter med utløpere til hårsekken. Duftkjertler kan brukes til revirmerking og artsgjenkjenning.
Dyr som har sommerpels og vinterpels med forskjellige farger e.g. hare og røyskatt har hårskifte og fargeskifte vår og høst og feller både dekkhår og ullhår. Hermelin er den hvitfargete vinterpelsen hos røyskatt spettet med svarte flekker fra halen og var tidligere høyt verdsatt. Pels (l. pellis - skinn; pellicula - lite skinn; et beskyttende dekke pelsverk) fra mink, sølvrev, rev, sel, ulv, rein, karakullam (persianer), gråverk (ekorn), angorakanin var tidligere populært til pelskåper, pelsfrakk, skinnluer og skinnbelegg, men dyreveldferd og dyrs rettighet har bidratt til skinn- og buntmakeryrket er delvis utradert. Garving av skinn fra storefe og hjortedyr gir skinn til skotøy, hansker, møbler etc. Huden på halen til smågnagere, bever, beltedyr og skjelldyr har en hårløs hud dekket av skjell.
Værhår ender i nerveceller. Kanten av øylokkene kan ha stive øyehår.
Grisebust er stive børstehår på ryggen til grisen. I slakterier blir grisebusta fjernet. I gammeldags griseslakting på gårdene ble grisebusta fjernet med skåldende varmt vann og skraping med kniv. Hos piggsvin er børstehårene utviklet til pigger.
Grønnfarget pels hos dovendyr
Det finnes grønnfargete insekter, krypdyr og fugler, men ingen pattedyr med grønn pels, bortsett fra dovendyr som utnytter grønnfargen til klorofyll i alger. Dovendyr er arboreale (lever i trær) pattedyr i regnskogen i Mellom- og Sør-Amerika. Man antar at det er seks arter. I noen tilfeller er pelsen grønnfarget. Under evolusjonen har ingen dyr utviklet grønnfarget pels. Evolusjonen har ikke noe mål eller hensikt og gir sjelden optimale løsninger, kun det som er bra nok for overlevelse og reproduksjon. Grønnfargen på pelsen til dovendyr skyldes grønnalgen Trichophilus welckeri som kan leve i pelsen og bidra til kamuflasje. Muligens også i samvirke med insekter som lever i pelsen og bidrar med næring til algene.
Menneskehår
Mennesket skiller seg fra de andre primatene ved å ha store hårløse områder eller bare dekket av små velushår, men har hår (terminalhår) på hodet (hodehår), og etter puberteten kroppshår under armene og i skrittet ved kjønnsorganene, mellomkjøttet og anus. Mengde hårvekst , antall hårfollikler per areal, på huden hos pattedyr, armer og bein, rygg og mage og bryst varierer fra individ til individ. Menn har stive hår i ansiktet som skjegg, men begge kjønn har hår som øyenbryn. Med økende alder kan menn få hårvekst i nesen og i ørene, øyebrynhår blir stive og øker i lengde. Hårene har farge laget av melanocytter. Håret har ytterst en kutikula dekket av taklagte skjell med keratin. Innenfor kutikula ligger cortex, et fiberlag med keratin, og innerst marg (medulla). Hårsekken går fra overhuden ned i den underliggende lærhuden. Håret blir innsatt med talg bestående av fett og fettsyrer (sebum) , pH 5-6. Hårene har en beskyttelsesfunksjon og dekker over naken hud. Øyenbryn kan hindre svettedråper å renne ned i øynene. Øyevipper reduserer mulighet for å på partikler i øynene. Svettekjertler (merokrine) finnes hos dyr på hårløse områder, hos menneske deltar svettekjertlene i avkjøling, finnes i store mengder over hele kroppen og svetten inneholder vann, salt og urea. Hårvekst under armene og rundt kjønnsorganene kan ha betydning i produksjon av lukftstoffer (feromoner) som medvirker i seksualitet og parbinding.
Hår innsatt med fett under armer og i skrittet også innsatt redusere friksjon mellom deler av hud og reduserer gnisseskader. Darwin observerte at hårene på våre armer vender nedover på armen, slik som hos menneskeapene slik at regnvann skal renne nedover langs hårene på armen.
Hos de forskjellige kulturer og tidsperioder er det forskjellige hårfrisyrer og hårmoter. Kulturell intimbarbering hos kvinner. Mennesker har vanligvis hår i aksilen ved armene, og aksilen mellom beina, hvor også fettkjertler og duftkjertler har utløp til hårsekken.
Med aldring mister spesielt menn hodehår på deler av ("måne" ) eller på hele hodet ("flintskallet"). Hårfarge tapes med alder og man får mer eller mindre grå hår (myrullhår, avblomstret løvetannhår). En sølvfarget manke, mer eller mindre tynnhåret, kan gi signal om verdig alderdom.
Hårsåpevask fjerner beskyttende fettstoffer fra hodehåret. Flere vasker hodehåret med hårsjampo altfor ofte. Skylling av håret i lunkent vann kan være et alternativ. Hårsjampo inneholder en lang rekke stoffer som ikke kan ansees for å være spesielt miljøvennlige når de havner i kloakken, i tillegg gir det økt forbruk av varmt vann kombinert med dusjing.
Hårvask uten hårsjampo
Det er unødvendig å bruke hårsjampo når man vasker håret. Såpen vasker ut de naturlige beskyttelsesstoffene i håret. Det holder med rent lunkent vann, i vaskekummen, balje eller i dusjen. Det er dessuten mer miljøvennlig. Les listen over innholdsstoffene i hårsjampoen, og som havner i avløpsvannet. Den anioniske overflatedetergenten natrium laurylfulfat (natriumdodecylsulfat, SDS) som får det til å skumm gjør at man bruker mye varmt vann fra dusjen for å få skylt vekk all hårsåpen fra håret og kroppen. Vaske håret i rent lunkent vann et par ganger i uken er ikke urenslig. Det er mer lettvint. Du sparer penger. Prøv selv. Det tar et par uker før håret har vendt seg til den nye hårvaskemetoden. Få noen du kjenner godt til å lukte og kjenne på håret ditt etter noen gangers vask med rent vann. valget er ditt.
Hårkam
Arkeologiske funn av hårkammer (beinkammer) laget av fra gevir av reinsdyr viser at slike har blitt brukt i flere tusen år. Tinnene på disse hårkammene sitter så tett at de sannsynligvis er brukt til å gre og kjemme ut lus og lopper fra håret.
Hårtap
Det er en balanse mellom hårtap og ny vekst. Hårfolliklene gjennomgår en utviklingsprosess en anagen (gr. ana – opp; genesis – opprinnelse) oppbyggende fase med vekst. Etterfulgt av en katagen (gr. kata – ned) fase med atrofi av hårfolliklene og redusert vekst, avsluttet av en telogen (gr. telos – ende) fase med avslutning. Noen typer hårtap er kombinert med ødeleggelse av hårfolliklene, mens i andre tilfeller beholdes hårfolliklene intakt. Hårtap hos dyr og mennesker kan ha en rekke forskjellige årsaker (alder, ernæring, soppinfeksjon e.g. ringorm, parasitter, kløe, langvarig stress) Androgener påvirker vekst og fornyelse av hårvekst. Hårtap er ikke nødvendigvis at man mister håret, men det minker i størrelse
En av teoriene som forklaring på hårtap hos eldre menn (androgen alpecia) er mengden av hormonet testosteron, et androgen som finnes både hos menn og kvinner. Testosteron blir laget fra kolesterol via flere enzymatiske trinn, finnes hos begge kjønn, men vanligvis i høyere konsentrasjoner hos menn. Hos kvinner blir testosteron brukt som utgangsmateriale for å lage kjønnshormonet østrogen. Testosteron og dehydrotestosteron blir laget i testiklene, mens i ovariene (eggstokkene) blir det laget dihydrotestosteron og androstenedion. I binyrebarken blir det også produsert testosteron og dehydroepiandrosteron. I tillegg til å påvirke sekundære kjønnskarakterer som muskelmasse, påvirkes også utvikling av talgkjertler blant annet i hårfolliklene nær infundibulum (l. infundibulum – trakt).
Testosteron blir omdannet til aktivt dihydrotestosteron av enzymet 5-α-reduktase (3-okso-5α-steroid4-dihydrogenase), som bruker NADPH til fjerner en karbon-karbon dobbeltbinding i testosteron. Det er tre isoenzymer.
testosteron + NADPH + H+ ↔ dihydrotestosteron + NADP+
Dihydrotestosteron kan gi katagen effekt på hårfolliklene ved å binde seg sterkt og relativt langvarig til androgenreseptorer. Dihydrotestosteron blir vider nedbrutt av enzymet 3-α-hydroksysteroid dehydrogenase som inaktiverer steroidhormoner. Mannlig håravfall oppleves av noen som tap av ungdom, manndighet og hårmanke. Andre menn utnytter en hårløs skalle positivt som indikasjon på høy konsentrasjon av testosteron og virilitet.
Andre hårtap kan skje autoimmun nedbrytning av hårfollikler eller flekkvis hårtap (alopecia areata).
Ved skifte fra vinterpels til sommerpels hos dyr skjer det håravfall (røyting). Hos rev kan hårtap være forårsaket av skabb. Hårløse partier på elg antar man at bl.a. kan skyldes sterke angrep av hjortlusflue.
Noen dyr er genetisk disponert for å være hårløse grunnet follikulær dyplasi e.g. hunderaser (meksikansk nakenhund, kinesisk nakenhun, i variantene hårløs (chinese crested) og chinese crested powderpuff), samt katteraser (nakenkatt Sphynx).
Hår og kultur
Hårlengde, hårfasong og hårpynt har en kulturell identitet og signaleffekt påvirket av tidsperioder og moter. Menn innen ortodoks jødedom kan ha svart filthatt, utrimmet skjegg og, langt hår med lange spiralformete hårkrøller (hårlokker, peyos) ved tinningen. Hårfletter, rasta fletter, afrofletter.
Myten om Samson og Dalila fra Bibelen (Dom.16) hvor kjempen og israelittens Samsons styrke lå i håret. Han ble forelsket i Dalila, en filisterkvinne, og han røpet hva styrken lå i, Historien er gjengitt i maleriet Samson og Dalila malt av Peter Paul Rubens (1577-1640). Samson sovende med hodet i fanget på den sensuelle Dalilia, og hvor håret blir klippet av. I en alkovenisje er gjengitt Venus og Cupido. Langt kraftig hodehår er et erotisk signal.
Nakenhet
Den nakne og bipedale apen tok i bruk klær som vern mot kulde og nedbør, og i de fleste kulturer er nakenhet forbundet med skam, blygsel og skjensel. Blottleggingen gjør alle like og viser fram behårete områder og kroppsfasong som man er beskjemmet over. De tyske nazistene avkledde fangene nedverdigende nakne, og derved mistet fangene enhver form for kamplyst og opposisjon.
Hår som økosystem for parasitter
Hodelus
Hodelus (Pediculus capitis) i orden lus(Phthiraptera), underorden Anoplura, familie Pediculidae er en vingeløse obligat ektoparasitt på hodehår og får næring via blod (hematofage). De er gråfargete ca. 2 mm store kropp, hode med ett par øyne og munndeler som stikker hull i huden, skiller ut antikoagulerende spytt og suger blod, sammenvokste brystsegmenter (thorax) med tre par bein, og bakkropp (abdomen) med syv ledd, hvert ledd med et par spirakler til respirasjon. Siste leddet har atskilte genitialer og ekskresjonsorganer. Hannen har litt mindre størrelse enn hunnen. Den ovipare hunnen legger opptil tre egg per dag som festet med et limaktig sekret (kitinaktig protein) ved basis av håret. Hodelus er hemimetabole insekter (Hemimetabola) med direkte ufullstendig utvikling og går gjennom livsstadiene egg, tre nymfestadier og til voksen (adult). Etter ett døgn som voksen starter kopuleringen hvor endekroppssegmentene med henholdsvis vagina og penis med vesica (l. blære) som plasseres inn i denne. Hunnen sitter på ryggen til hannen hvor beinpar holder dem sammen. Hodelus beveger seg dårlig på en flate men klatrer effektivt i hår. Hodelus sprer ikke sykdom til forskjell fra kroppslus, bortsett hvis man klør så mye at det blir sår som gir sekundærinfeksjoner. Hodelusa har blitt resistent mot flere midler man brukte tidligere og lusekam har blitt et yndet verktøy i forsvaret mot hodelus.
Flatlus
Flatlus (Pthirus pubis) vanligst ved basis i kjønnshår og armhulehår, suger blod fra huden, men kan også finnes på andre kroppshår som øyevipper, øyebryn og skjegg, og har klør tilpasset mer stive hår enn klørne til hodelusa. Pthirus gorillae på gorilla.
Kroppslus eller kleslus (Pediculus humanus) lever ikke i hårene men på klærne, med opprinnelse fra perioden hvor mennesket begynte å bruke klær. Sprer seg ved dårlige hygienske forhold Kroppslus kan spre sykdommer som tyfus (Rickettsia prowazeki), og andre vagabondsykdommer bartonella (Bartonella quintana) som ga skyttergravsfeber under første verdenskrig; samt Borrelia recurrentis.
Lopper og parasitter i pels og fjær
Lopper
Lopper er vingeløse holometabole små brunfargete insekter (ca.1- 3 mm store) med i orden lopper (Siphonoptera), ca. 2500 arter som lever som blodsugende (hematofage) ektoparasitter med lateralt flat sammenpresset kropp i pelsen hos alle pattedyr og i fjærene på fugler, hvor kroppsfasongen gjør at de lettere kan bevege seg mellom hår eller fjær. Mange av dem er artsspesifikke i valg av vertsdyr. Gjennomgår full metamorfose med livsstadiene egg, larve, puppe med silkekokong og voksen (imago, adult). Kropp på imago dekket av kroppsplater, skleritter, med hår og torner plassert slik at de bidrar til kroppsbevegelsen framover. Tre par bein med klør i enden, det bakerste beinparet tilpasset hopping, opptil 50 x egen kroppslengde med energi fra sener og muskelprotein som inneholder et gummiestisk protein resilin. Voksne lopper har stikkende munn (proboskis) og sugende (siphon) munndeler .
Fra små hvite egg og klekkes bleke larver uten øyne og disse spiser organisk materiale fra huden, men suger ikke blod. Både hann- og hunn-loppe må suge blod før kopulering og reproduksjon. Formeringen kan følge en syklus til vertsdyret.
Lopper i hår eller pels sprer sykdom
Loppbitt gir kløe, eksem, og kan være vektor for virus, bakterier og protozooer. Avhengig av art og vertsorganisme kan de spre tyfus (Rickettsia typhi), Bartonella, flatormer (Hymanolepis), eller protozooer (trypanosomer). Lopper er tilknyttet dårlig renslighet, til forskjell fra hodelus.
Orientalsk rotteloppe eller pestloppe (Xenopsylla cheopis) deltar i spredning av pestbakterien Yersina pestis fra svartrotte (Rattus rattus) til andre pattedyr inkludert menneske. Pestbakterien gir byllepest, som videre utvikles til lungepest, videre til dødelig septisemisk pest og var årsak til den justinianske pesten ca. 540 og pandemien Svartedauden 1345- 1370). Yersinia pestis gir oppsvulmet lymfeknuter som kan sprekke, cellevevet dør (nekrose) og blir svartfarget og bakterien unngår derved immunsystemet ved å drepe alle cellene. Pestbakterien finnes fremdeles i områder av tropisk Afrika og i Øst-Asia.
Kaninloppe (Spilopsyllus cuniculi) i pelsen,ofte rundt ørene, på kanin og hare og kan spre myxomatosevirus. Kan produsere også produsere egg på tidspunkt når haren eller kanin føder unger og loppene blir derved overført til neste generasjon.
Sandloppe, jigger (Tunga penetrans) i Hectopsyllidae kan suge blod og hunnen kan bore seg inn i huden på føttene, gir tungiasis, finnes i Mellom- og Sør-Amerika.
Kattekløe (Bartonella henselae) gir bartonellosis.
Familien Pulicidae
Menneskeloppe (Pulex irritans). Hundeloppe (Ctenocephalides canis). Katteloppe (Cetenocephalides felis). Pestloppe (Xenopsylla cheopis) overfører byllepest.
Familien fuglelopper (Ceratophyllidae)
Hønseloppe (Ceratophyllus gallinae) på høns og villfugl. Fuglelopper kan smitt over til menneske ved opprensking av fuglekasser om våren.
Annet
Pestbakterien: Film Ingmar Bergman: Det sjuende inseglet (1957)
Danse macabre, tresnitt, Hans Holbein (1497-1543). Totentanz.
Robert Hook viste en tegning av en loppe i Micrographhia (1665) slik han så dent i mikroskopet. Loppesirkus. Lopper i blod. Loppespill.
Mennesket – den nakne ape. Hvorfor har vi ikke pels ?
Det er mange hypoteser om hvordan mennesket utviklet redusert kroppsbehåring.
Savannehypotesen hvor en pels lett kunne gi varmedød, men hvor det med god vanntilgang var mulig å løpe i hjel dyr på savannen hvor kroppsvarmen til slutt tok livet av dyret med pels. Mennesket er den beste langdistanseløperen av alle pattedyrene og grunnen er at vi ikke har pels og kan kvitte oss med overskuddsvarmen fra produksjonen av ATP som gir energi til musklene. Hadde hele huden vært like mye dekket av hår som foran på skrittet hos voksne så hadde man ikke vært i tvil om slektskapet vårt.
Kleshypotesen hvor bruken av klær fra dyreskinn ble redusert behov for en varmende pels.
Vitamin D hypotesen hvor vitamin D blir laget fra UV-bestråling av 7-dehydrokolesterol i huden, Vitamin D får man tilført via fettrik kost fra dyr, men det kunne tenkes at mye planteføde ga for lite vitamin D og økt D-vitaminbehov gjorde at pelsen forsvant. Melaninrik hud ga beskyttelse mot for mye UV-stråling i tropiske strøk
Vannhypotesen hvor mennesket tilbrakte mye tid i vannkanten og lette etter mat i sjøvann hvor det ble enklere og raskere opptørking uten pels. Når man har hendene lenge i vann skrumper huden på fingrene. Det skyldes at væske i huden trekkes vekk fra fingrene, både for å redusere varmetap og lekkasje av ioner. Man kunne tenke seg at grunnen til skrumpingen skyldes vann går gjennom huden, men slik er det ikke. Slik skrumping gjør at det blir lettere å holde fast på gjenstander under vann slik at de ikke så lett glipper unna. Eller at det blir lettere å holde på redskaper i regnvær. Dette kan være en evolusjonær forklaring og tilpasning hos «vannmenneske».
Parasitthypotesen hvor redusert mengde pels gir færre leveområder for parasitter som suger blod og sprer sykdom, jfr. sosial fjerning av parasitter i pelsen hos aper.
Seksualhypotesen og seksuell seleksjon hvor en kropp med mindre hår er mer seksuelt attraktiv. Seksualhypotesen kan man ane rester av i dag hvor menn fjerner skjegg i ansiktet, og hvor kvinner må fjerne hår i armhuler, på bein, armer, ved kjønnsorganer og analt. Det har dessverre utviklet seg til det ekstreme, hvor kroppsbehåring som har en viktig funksjon blir sett på som ekkelt, urenslig og unormalt. Det er en underlig verden vi lever i, hvor det naturlige har blitt unaturlig. Vi fjerner oss stadig lenger vekk fra naturen som vi opprinnelig var en del av. Hodehåret kan derimot være langt og fungere som pryd og virke seksuelt tiltrekkende.
Natur og kultur
Semantikk
Hårsår = Fintfølende og tåler lite ironi. Blir lett krenket. Nærtagende og surner lett. Bør anvende balsam mot hårsårhet.
Hår i suppa = Uønsket person eller atferd.
Hårfin - like ved eller nær
Klø seg i håret eller klø seg i skjegget – gruble og være tenksom.
Hårbøyle, hårklype, hårnål, hårspenne, hårruller, hårføner, hårbørste, hårklipp, hårflette, hårete mål, hårfin balanse, hårsbredd fra = nære på, løshår, parykk