Protozoa omfatter vanligvis:
1) Ciliater (Ciliophora) som finnes i ferskvann, saltvann og jord og beveger seg med få eller mange cilier. De har to typer kjerner som det kan finnes en eller mange av i hver celle. En diploid mikrokjerne som er den reproduktive kjerne og som lager DNA og en polyploid vegetativ makrokjerne som lager mRNA. Seksuell formering skjer ved konjugasjon og bytte av protoplasma, og det dannes ikke gameter. Aseksuell reproduksjon skjer ved tverrdeling. De fleste ciliater er predatorer på andre organismer: bakterier, andre protozoer, alger og dyr, og maten inntas gjennom en cellemunn (cytostom) og føres inn i en vakuole (fødevakuole). Ciliatene kan ha nålformede trikocyster som kan brukes til å drepe bytte eller forsvare seg med f.eks. den predaterende ciliaten Didinium. Eksempler på slekter er Paramecium og Balantidium. Flere ciliater lever i tarmkanalen hos drøvtyggere. Disse kan deles i to hovedgrupper: a) Entodiniomorfe ciliater (Diplodinium, Entodinium, Epidinium). b) Holotriche ciliater (Dasytrichia, Isotrichia).
2) Zooflagellater (Mastigophora) har en til flere flageller og en enkelt kjerne. De fleste er kommensaler, symbionter eller parasitter på artropoder (leddyr) og vertebrater (virveldyr). Eksempler på slekter er diplomonaden Giardia (tarmparasitt som lever i ferskvann). Giardia lever også i tarmkanaler hvor den fester seg til epitelcellene. Giardia duodenalis (syn G. intestinales, G. lambia) gir tarmsykdommen giardiasis ("bever-faber". Giardia har et trofozoit-stadium som lever og formerer seg via binær fisjon i tynntarmen. Trofozoitene kan utvikle seg til cyster som spres med avføringen. Avføring fra mennesker eller dyr (sauer, geiter, storfe, hunder, katter, fugl) som kommer i kontakt med i vann som drikkes gjør at cystene infekterer og sprer parasitten til nye individer. Cystene kan tåle klorering og ozon, men sandfiltrert grunnvann kan være fri for Giardia. Kan også spres med zoonose. Giardia finnes i dammer, elver og innsjøer. Genomet til Giardia er sekvensert.
Leishmania som gir Leishmaniasis.
Trypanosomer (Trypanosoma) er hemoflaggelater som gir afrikansk sovesyke. Trichomonas som kan gi trichomoniasis lever i vagina og i tarmkanaler hos fugl. Flagellater i tarmkanalen hos termitter kan komme fra slektene Trichonympha og Mixotrichia.
3) Amøbegruppen (Sarcodina) omfatter amøber, foraminiferer, heliozooer og radiolarier. Disse kan være nakne eller ha skall (organisk eller kisel). Foraminiferer har skall (testa; l. testa - skall) laget av kalsiumkarbonat. F.eks. White Cliffs of Dover på sydkysten av England inneholder mye fossilt foraminiferskall. Eksempler på slekter er Amoeba og Entamoeba. Entamoeba histolytica gir amøbedysenteri. Amøbehjernehinnebetennelse kan forårsakes av Naegleria.
4) Sporozooer (Apicomplexa) er protozooer som er obligate parasitter som trenger to verter for å fullføre livssyklus. De mangler et voksent bevegelig stadium, men kan som navnet sier lage sporer, men dette er ikke vanlige hvilesporer. Sporene kan omdannes til sporozoiter som deltar i spredning av parasitten. Eksempler på slekter er Plasmodium som gir malaria og Toxoplasma som gir toksoplasmose. Gregariner lever i tarmkanalen til invertebrater. Theileria gir theileriasis i kveg. Arter i Apicomplexa er i slekt med dinoflagellatene. Apicoplast kalles plastidene hos organismer i Apicomplexa, og disse inneholder sirkulært DNA som ligner på det i plastider. Parasitten Cryptosporidium parvum (i Apikomlexa, klasse Conoidasida, orden Eucoccidiorida) lever i tarmen hos pattedyr og gir sykdommen cryptosporidiosis med diare. Kan også infekter andre indre organer lever, galleblære og lunger. Spres med oocyster via faeces (avføring) forurenset drikkevann. De små oocystene er meget resistente og har mulighet til å overleve etter behandling og desinfisering av drikkevannet. Har stadiene sporozoit og merozoit. Både Giardia og Cryptosporidium er to fryktede protozooer som spres via forurenset drikke.
5) Euglenoider (fototrofe flagellater) kan også plasseres blant protozoene. Vanlig slekt er Euglena. Selv om Euglena har kloroplast kan den overleve i mørke ved å vokse kjemoorganotroft. Euglenoidene er ikke patogene.
6) Soppdyr (tidligere kalt slimsopp). Slimsopp har egenskaper som både ligner sopp og protozooer. De lever på dødt plantemateriale, hvor de bl.a. spiser mikroorganismer som de tar opp ved fagocytose.
Kan deles i :
1) Acellulære soppdyr (Mycetozoa) som i vegetativt stadium samles i form av et krypende plasmodium som beveger seg med amøboide bevegelser, f.eks. slekten Physarum. Cytoplasmastrømningene som deltar i bevegelsen drives av aktin og ATP. Fra det diploide plasmodiet dannes det sporangium med etter reduksjonsdeling haploide sporer
2) De ekte cellulære soppdyr som består av en amøboid celle, f.eks. Dictyostelium. Ved dårlig næringstilgang kan det ved kjemotaksis dannes et pseudoplasmodium bestående av enkeltceller hvorfra det kan dannes et stilkformet fruktlegeme omgitt av cellulose og sporer aseksuelt. Seksuelle sporer kan makrocyster kan også lages.
Phytomonas - en planteparasitt
Protozooer med flageller kan også gi infeksjon i planter (endofytt) via slekten Phytomonas, (monas- encellet) og finnes i silvev (floem) i ledningsvevet, e.g. kaffe floemnekrose, og lateksceller hos arter i vortemelkfamilien (Euphorbiaceae) og svalerotfamilien (Asclepiadiaceae). Er også funnet i frukt og blomster. Phytomonas (Excavata, orden Trypanosomatidae) spres via fytofage insekter og lever som både ekstracellulær og intracellulær parasitt hos planter. Phytomonas kan også infektere kokosnøttpalmen (Cocus nucifera) og oljepalme (Elaeis guineensis).
Parasitter hos dyr
Phytomonas hører med i samme gruppe som zooflagellatene Leishmania, som er intracellulære parasitter hos dyr, samt trypanosomer som Trypanosoma cruzi , gir Chagas sykdom hos mennesker. Trypanosomer er en monofyletisk gruppe kinetoplastider og ekstracellulære parasitter hos dyr, hvor Trypanosoma brucei gir afrikansk sovesyke spredd med tsetsefluer. Trypanosoma vivax gir sykdommen nagana på dyr i V-Afrika. Trypanosomene beveger seg korketrekkeraktig.
Mer om protozooer.
Litteratur
Wikipedia