Overhuden (epidermis) består av et ytre hornlag (stratum corneum) og et indre vekstlag/basallag (stratum gerninativum). I vekstlaget skjer det stadige celldelinger og nye celler forhornes og erstatter cellene i hornlaget. De fem lagene i epidermis er utenfra og innover hornlag (stratum corneum), det gjennomskinnelige stratum lucidum, granularlaget (stratum granulosum), stratum spinosum som via desmosomer (macula adherens) er koblet sammen med basalcellelaget (stratum basale). Sisnevnte kan inneholde stamceller, og danner overgangen til den underliggende lærhuden (dermis). Overhudscellene inneholder et fibrillært svovelprotein kalt keratin. Hornlaget er spesielt tykt på fotsålene. Det er ingen skarp grense mellom overhuden og den underliggende lærhuden (dermis/corium). Lærhuden inneholder fibrillært bindevev og proteinnettverk. Den ytterste delen av lærhuden kalles narv. Det går papiller med hårrørskar fra lærhuden opp i vekstlaget. Både lærhuden og overhuden kan inneholde pigmenter. I epidermis ligger det celler kalt melanocytter (pigmentceller, kromatoforer) som inneholder det pigmentet melanin. Melanin finnes som mørkt brun eumelanin eler som rød eller rødgulfargete feomelanin. Melanocytter finnes hos fugl og pattedyr, og spesielt mange i huden (epidermis), i matriks i hår, men de finnes også andre steder i kroppen. Såkalte fødselsmerker er områder med økt innhold av melanocytter. Vitiligo og albinisme er mangel eller redusert mengde melanocytter. Melanocyttene er i kontakt med keratinocytter som lager keratin. Melanocyttene har et greinet utseende og de kan overføre pigmentgranuler (pigmentkorn) til andre celler i epidermis. Det produserte melaninet (melanogenese) blir samlet i melanosomer, en type organeller i cellene som lager, lagrer og transporterer melanin. De melaninproduserende melanocyttene har under fosterutviklingen sin opprinelse fra nevralrøret. Melanocyttene finnes i basalcellelaget (stratum basale) som ligger under stratum spinosum i det nedre av epidermis, men man finner dem også i uvea i øyet. Antall melanocytter er relativt konstant , men mengden melanin varierer og påvirkes av sollys (UV-B) Melaniner virker i fotobeskyttelse av huden og hindre DNA-skader (dannelse syklobutan pyrimidindimere) . Imidlertid synes det som melanocyttene også har en funksjon koblet til immunsystemet. Hos mennesker kan en epidermiscelle leve ca. 1 måned. Dermis er opptil 40 ganger tykkere enn epidermis. Når man blir eldre blir håret mer gråfarget (hår uten pigment), og det er en genetisk komponent i hvor tidlig alder gråfargen viser seg. Imidlertid viser forsøk med mus at stress kan kan være en faktor som bidrar til mer grått hår ved at melanocyttstamcellene forsvinner under påvirkning av nevrotransmittoren og hormonet noradrenalin (et katekolamin laget i binyrebarken under stress, endokrinologi) og det sympatiske nervesystemet, en del av det autonome nervesystemet. At håret gråner med alderen er noe vi bør akseptere og leve med, det vil si eldes mer verdighet.
Zhang, B., Ma, S., Rachmin, I. et al. Hyperactivation of sympathetic nerves drives depletion of melanocyte stem cells. Nature (2020). https://doi.org/10.1038/s41586-020-1935-3
I lærhuden dannes rynker når mennesket blir eldre, og i lærhuden er det nerveender og et nettverk med blodårer. Under lærhuden ligger underhuden (subcutis) som danner et subkutant lag (hypodermis) med fettrike celler, og som også virker varmeisolerende. Psoriasis er en sykdom hos mennesker hvor det dannes nye hudceller mye raskere enn vanlig.
Huden er dekket av hår som er festet i fordypninger kalt hårsekker. Håret som består av forhornete overhudsceller, og utvikles fra en hårpapille hvor håret vokser fra basis. Den delen av håret som går over huden kalles skaftet, og delen som går ned i huden kalles hårrot. Hårsekken består av en indre og ytre rotskjede. Skjeden rundt håret under hudoverflaten kalles hårfollikel. Håret kan i midten ha en marg (medulla) med løst forbundete celler og luft, og en ytre bark (cortex) med langstrakte celler og pigmentkorn. De ytre plateformete cellene på håret, ytterhinnen, kan ha utvekster. Når håret har nådd en bestemt lengde stopper det ofte å vokse.
Arrector pili er små muskler ved basis av hårsekkene hos pattedyr, og når disse trekker seg sammen så reiser hårene seg. Mennesket har fremdeles denne refleksen av muskelbevegelse som fungerer som varmeisolasjon hod dyr når pelsen reiser seg. Når hårne reiser seg blir det varmeisolerende luftlag mellom de oppreiste hårene, som øker tykkelsen av grenselaget. Reising av hår blir også brukt innen atferd for å markere styrke ved at dyret blir mer imponerende i størrelse. Reising av de stive hårene hos pinnsvin når det følger seg truet. Hårene kan også reise seg ved redsel og ubehag via det sympatiske nervesystemet. Jfr. fjærene reiser seg på fugl, både som varmeisolasjon, og her også koblet til aggresiv atferd. Musklene kan også bidra til frakt av sebum (voks, og oljeholdig stoff, talg) fra de eksokrine kjertlene med åpning ut i hårsekken opp til hudoverflaten. Sebum virker som smøring og beskyttelse på hud og hår. Overdreven vask av hår og hud med shampoo og såpe fjerner den beskyttende sedum, og er blitt en del av renslighetsmanien i vårt overflodssamfunn med dusjing med energikrevende varmtvann og hårvask hver dag, inkludert påsmøring parfyme og diverse antiperspiranter. Greit med renslighet, men man bør konsentrere seg bare de delene av hud og hår hvor dette er nødvendig av hygieniske grunner, blant annet sterk svettelukt og lukt av "gammel mann". Det er ikke gunstig å vaske huden i ansiktet med såpe når man skal ut i sterkt solskinn eller kulde.
Vinterpels (dyr om vinteren) kan ha en tykk marg. Håret er farget av pigmenter og hvite hår mangler pigment. Det er to hovedtyper av hår:
1) Dekkhår (pili) er lange, strie og grove og virker som mekanisk beskyttelse.
2) Ullhår (lana) er bløte, tynne og krølles lett og finnes i bunnen av pelsen. Ullhår danner et tett lag som har stor betydning for varmeisolasjon. Hos akvatiske pattedyr som bever og oter er den spesielt tykk. I en periode av fosterutviklingen er menneskefosteret dekket av ullhår (lanugo).
Pelsen er vannavstøtende. Hårene kan beveges vha. av glatte muskelceller som bringer hårene i oppreist stilling.
Stive værhår (vibrissae) på overleppene virker som sanseorganger. Værhår kan også finnes over og under øyne, på underarmer, men mangler hos mennesker. Sansehårene er lenger enn de andre hårene i pelsen.
Langs kanten av øyelokkene finnes det stive øyehår. Meget stive hår kalles børster eller bust. Hårene kan mistes og erstattes jevnt gjennom hele året eller felles i en fellingsperiode, vanligvis en gang i året. Hos pattedyr i norden skjer hårfellingen om våren hvor både dekkhår og ullhår felles. Det dannes nye dekkhår (sommerpels) og utover høsten dannes det ullhår (vinterpels). Arktiske dyr har permanent hvit pels (leukisme) som gir kamuflasje (må ikke forveksles med albinisme). Hare og røyskatt har hvit vinterpels. Ørespissene, snuten og halespissen han ha mørkere farge. Hvis sommerpelsen og vinterpelsen er svært forskjellig skjer det to hårfellinger i løpet av året, vår og høst f.eks. hjortedyr, hare og røyskatt hvor hårfellingen også følges av et fargeskifte. Flekkvise sjatteringer med mørke og lysere farger virker som vernefarge. F.eks. flekkene hos leopard og stripene på tiger som gjør konturene av dyret mindre framtredende.
Pelsens varmeisolerende evene har en ulempe ved langvarig kraftig kroppsaktivitet, hvor det kan bli vanskeligheter med å bli kvitt varmen fra metabolismen (varmedød). Mennesket har en fordel i denne sammenheng.
Lanugo er hvitfarget fosterpels fra siste del av fosterstadiet og nyfødte mennesker, reminiscenser fra vår evolusjonære fortid i slektskapt med pelskledte primater.
Hos noen pattedyr kan huden være dekket av skjell f.eks. halen hos mus og bever, hos beltedyr og skjelldyr. Piggsvin, hulepinnsvin og trepinnsvin har kroppen dekket av torner (stive hår).
Hudkjertler
I huden finnes det hudkjertler av flere typer:
Svettekjertler
Svettekjertler som kan vært utformet som duftkjertler som munner ut i hårsekkene (apokrin sekresjon) eller som de egentlig svettekjertler som avgir sekret gjennom endeflaten (eksokrin sekresjon). De egentlige svettekjertler er enkle rørformete (ubulære) kjertler finnes på hårløse områder som poter, nese, tryne, mule. Hos hester og primatene er det svettekjertler over hele kroppen, men hos hunder og katter er det svettekjertler på tråputene. Svettekjertlene skiller ut en vannholdig væske som virker avkjølende når den fordamper. Hval, gnagere og kaniner mangler eller har har reduserte eksokrine svettekjertler. Apokrine kjertler er lenger enn de eksokrine og munner alltid ut i en hårfollikel. Sekresjonsslyngene går ned i dermis og hypodermis. Det apokrine sekretet er gul eller hvit melkeaktig og danner en film på huden. Apokrine kjertler utvikler seg i puberteten, og er knyttet til reproduktiv aktivitet. Hos mennesket er de apokrine kjertler bare lokalisert til armhulene, brystet, et fettrikt parti av vulva (mons pubis), forhuden, pungen (scrotum) og i ytre ørekanaler.
Duftkjertler
Duftkjertlene skiller ut duftstoffer som deltar i pardannelse, sosialisering, advarsel, revirmerking eller forsvar. Hos både hovdyr og rovdyr finnes det duftkjerteler (fertorganer) på forskjellige steder på hodet (kinn, bak øyne, bak på hodet), på lemmer, i anal-, hale- og genitialområde. Luktstoffene avsettes sammen med epitelceller. Hjort har tåregrube ved øyet, og duftkjertler ved klover og haleorgan. Rev og ulv har fiolkjertel ved basis av halen, og rovdyr har generelt gattkjertler. Aksillarkjertler finnes i armhulen hos mennesker. Duftmerkene virker i lang tid etter at dyret har forlatt stedet og gir signal til artsfrender. Duften gir signal om kjønn, sosial status og revir. Stinkdyr/skunk sprøyter ut en illeluktende væske fra analkjertler. I brunstperioden skiller mange pattedyr ut en lukt som tiltrekker motsatt kjønn. Mennesker har også duftkjertler, men vi har blitt opplært til å mislike egen kroppslukt, en læring som blir aktivt fulgt opp av kosmetikkindustrien. Deodoranter, parfymert såpe og parfyme med utvalgte ingredienser som stimulerer vårt sanseapparat. Det er en flytende overgang mellom svette- og duftkjertler. Dyr kommuniserer via blant annet luktsignaler, hos oss har de fått redusert betydning, men de er tilstede og virker.
Talgkjertler
Talgkjertler (fettkjertler) finnes i nær kontakt med hårfolliklene, men noen har åpning direkte mot hudoverflaten. Fettet som ikke harskner legger seg som et blankt beskyttende fettlag (l. sebum - talg) på hud og hår. Det indre cellelaget av kjertelen skilles ut sammen med fettet. Hos mennesker er de spesielt vanlig i ansiktet og på hodebunnen.
Sjøpattedyr mangler hudkjertler, og hårene er redusert til bare noen få sensoriske hårbørster på snuten.
Melkekjertler
Melkekjertler er omdannete apokrine svettekjertler og disse har fra 2-20 kjertelåpninger ved forhøyninger kalt melkevorter. Antall melkevorter varierer fra opptil 20 for pattedyr som føder mange unger, til 2 for større pattedyr. Melkevortene kan sitte langt framme som brystkjertler hos primater, flaggermus, eller langt bak som inguinale kjertler hos hovdyr og hval. Melkekjertlene er lite utviklet før kjønnsmodningen. Melkekjertlene er utviklet hos hunnene og hannpattedyrene har rudimenter av melkevorter. Hos kvinner utvikler de seg i puberteten og sammen med fettansamlinger dannes bryster. De har en videre utvikling under graviditet. Hos andre pattedyr sveller melkekjertlene bare periodisk når de skal gi melk til avkommet. Melken er fettrik. Produksjonen av melk reguleres av hormoner.
Gåputer
På undersiden av føttene har mange pattedyr fortykkete, myke, og hårløse gåputer/trædeputer, og som virker støtabsorberende. Hare mangler gåputer, men har istedet stive hår. På enden av hver tå finnes en tåpute og bakenfor disse 4 mellomputer, mer eller mindre sammenvokst og bakerst en proksimalpute/håndrotspute/hælpute, ialt 10. Tågjengere har redusert antall tær og har derfor færre tåputer. På hender og føtter hos mennesker kan man se rester av gåputene. På tåspissen finnes en klo som består av en hvelvet fast kloplate. På undersiden er en bløtere del kalt klosåle. Kloplaten kan være sammentrykt og spiss som hos katter. Kloplaten kan ved basis (kloroten) ha en hudfold kalt klovoll. Den delen av overhuden som kloen dannes fra kalles klosengen.
Klørne kan brukes til å klatre eller å gripe og holde et bytte. Klørne kan også brukes til å holde orden på pelsen. Hos primatene er klørne modifisert til negler hvor kloplaten er mindre hvelvet og rett avkuttet i framenden. Klosålen er sterkt forkortet, hos mennesket bare som et rudiment. Upartåete har hover og partåete har klover. Hovdyrene er tågjengere (hovgjengere). Hoven har kort, tykk hornvegg (kloplate), og er bøyd på tvers. Klosålen (hornsålen) er tykk. Lite utviklet klovoll. Kloven har sterkt sammenbøyet kloplate. Klosålen har en dyp innbøyning hvor tåputen kommer fram. Klosålen kan reduseres til en smal kant omkring tåputen. Det er svettekjertler i tåputen, men ikke i klosålen. Veksten av klørne hos fugl, krokodiller og fugl er forskjellig fra den hos pattedyr og øgler.
Teksten er hentet fra pattedyr