Hermafroditter er vanlig hos planter, men mer sjeldent hos dyr. Finnes ikke hos insekter, men hermafroditter er mer vanlig hos fisk og invertebrater som snegler, koraller, ikter (klasse Trematoda i rekke Platyhelminthes), rur/rankeføttinger (Cirripedia), og mange pigghuder (Echinodermata). Hermafroditter kan ha selvbefruktning ved mangel på hannlig partner, spesielt hos fastsittende arter som ikke kan forflytte seg for å finne en seksualpartner . Noen dyr har sekvensiell hermafrodittisme e.g. tøffelsnegl (Crepidula fornicata) født hann og blir hunn,
Noen plantearter kan være sekvensielle hermafroditter. Enten førsthannlig (protandri) slik som hos geitrams eller førsthunnlig (protogyni) for å sikre kryssbefruktning.
Hermafroditter hos dyr
Hermafroditte dyr er vanligvis virvelløse dyr (invertebrater). For eksmpel flatormer, kappedyr (tunikater), lungesnegl (Pulmonata), meitemark, noen rundormer. I tillegg noen fiskearter Hermafroditte dyr kan være samtidige (synkrone, homogame) med både hunnlige og hannlige kjønnsorganer samtidig eller sekvensielle hermafroditter hvor en organisme skifter kjønn under utviklingen til voksne.
Sekvensiell hermafrodittisme
Et individ er født med et kjønn, men seinere i utviklingen skifter kjønn. Sekvensiell hermafrodittisme er mest vanlig hos fisk og noen snegl (Gastropoda), og kan forklares som en livshistoriestrategi hvor fysisk kroppsstørrelse gir en reproduktiv fordel.
Eksempel på førsthannlig (protandri, gr. protos – først; aner – hann) er klovnefisk slekten Amphiprion som lever sammen med sjøanemoner er først hanner, men den største hannen skifter kjønn og blir hunn.
Førsthunnlig (protogyni, gr. protos – først; gyne – hunn) er hvor organismen er født som hunn, men skifter under utviklingen kjønn til hann.
Historien om kjønn hos planter
Daddelpalmen er eksempel på en tokjønnet plante med egne hanntrær og hunntrær. Allerede i det gamle Assyria og Babylon ble man klar over at pollen fra hanntrærne var nødvendig for å gi dadler på hunntrærne. Kunstig pollinering ble utført av prestskapet. Man kunne på denne måten klare seg med færre hanntrær, noe allerede Theophrastus hadde beskrevet. Hippokrates mente at nye skapninger oppstod ved sammensmelting av seminal væske fra begge kjønn, men ifølge Aristoteles kom vitalitetsprinsippet fra hannen. Leeuwenhoek hadde også observert "vermiculi" i sperm. Kvinnen fungerte bare som substrat eller jord for mannens sæd. Dette siste passet godt overens med det patriarkalske system.Sæd eller sed fra «å så», jfr. væte er å gjøre våt, mens vete er en stabel med ved (baun) på en fjelltopp.
Harveys ex ovo omnia - alt kommer fra et egg, ble en aforisme, men Harvey la nok noe annet i begrepet egg enn det vi gjør i dag. William Harvey (1578-1657) er kreditert for oppdagelsen av blodomløpet. Harveys De Motu Cordis (Om bevegelsen av hjertet) fra 1628 representerte et av de første eksperimentelle arbeidene i fysiologi siden Galen.
I 1694 skrev Rudolph Jacob Camerarius (1665-1721) fra Tübingen i Tyskland en avhandling De sexu plantarum epistola (Om sex hos plantene) som viste at pollinering var nødvendig for å få frø av mais og spinat. Camerarius viste at det ikke ble frø hvis hannblomsten ble fjernet fra dioike planter. Han mente at plantene hadde forskjellig kjønn som dyrene. Det ble vist eksperimentelt at planter hadde seksualitet, og at det også innen planteriket skjedde kjønnet forplantning. Camerarius laget en hybrid mellom hamp og humle. Kryssingsforsøkene ga mulighet for kryssing mellom nærstående arter. Bastarder frambrakt ved slik krysning kalte botanikerne hybrider.
Det var omstridt om plantene hadde forskjellig kjønn, og i 1760 vant Linné en pris utlovet av vitenskapsakademiet i St.Petersburg til den som kunne gi best svar på dette, i et arbeid med Primula-hybrider. I avhandlingen Disquisitio de sexu plantarum rapporterte Linné at han hadde krysset to Tragopogan-arter. Den engelske botanikeren Thomas Fairchild hadde laget hybrider av nellik i 1717 ved krysning av bustnellik og hagenellik. Den franske botanikeren Sébastien Vaillant (1669-1721) skrev Sermo de struktura florum (Om blomstenes struktur) (1718). George Wallindy skrev Gamos phyton (Plantenes ekteskap) i 1729.
Tyskeren Joseph Gottlieb Kölreuter (1733-1806) var imidlertid den første som gjorde omfattende studier av hybrider og bastarder. Kölreuter utviklet teknikker for kunstig befruktning i planter. Alle pollenbærerne ble fjernet fra blomsten, nytt pollen ble tilført arret og deretter ble blomsten dekket til slik at ikke fremmed pollen skulle komme til. I 1760 krysset han to tobakksarter, som ble botanikkens første mulesel. Hybriden var steril slik som muleselet. Imidlertid kunne andre hybrider være mer livskraftige enn begge foreldrene. Koelreuter la grunnlaget for kunstig plantehybridisering og pollinering i verket Vorläufige Nachricht von einigen das Geschlect der Pflanzen betreffenden Versuchen und Beobachtungen. Kölreuter viste at det bare var nærbeslektede arter som kunne gi hybrider. Ofte kunne hybridene være større og kraftigere enn foreldrene. Avkommet fikk bidrag fra begge foreldrene.
Carl Friedrich von Gärtner (1772-1850), sønn til botanikeren Joseph Gärtner (1732-1791), arbeidet med hybridisering av hundrevis av arter og kunne bekrefte Kölreuters resultater beskrevet i Experiments and Observations on Hybridization in the Plant Kingdom (1849). Det ble laget Kölreuter & Gärtner hybrider av Fuchsia, tøffelblomst (Caceolaria), Petunia, alperose (Rhododendron), og Pelargonium. En annen fundamental oppdagelse var at det er det samme hvem som er far eller mor. Det ble like bastarder i begge tilfeller.
Giovanni Battista Amici (1786-1863) kunne i et refleksjonsmikroskop observere pollen med en pollenslange. Tyskeren Christian Konrad Sprengel (1750-1816) fra Spandau skrev Das entdeckte Geheimnis der Natur im Bau und in der Befruchtung der Blumen (1793), oversatt til The Secret of Nature discovered in the Structure of Flowers (1797). Darwin var en av dem som ble inspirert av Sprengels arbeid. Sprengel fant at selvpollinering var umulig når pollen og arr modnet på forskjellig tidspunkt. Han studerte plantenes adapsjon til insektspollinering, bl.a. at nektarproduserende organer hadde spesielle farger. Sprengel sammenlignet vindpollinering og insektspollinering. Enkelt sagt oppdaget Camerarius seksualiteten, Keolreuter hybridiseringen og Sprengel pollineringen.