Antistofftest
Som en del av forsvaret produserer kroppen antistoffer mot et patogen (bakterier eller virus) eller toksisk stoff. Selv etter at patogenet er nedkjempet fortsetter kroppen å produsere antistoffer som en del av den immunologiske hukommelsen. Antistoffer blir laget av kroppen som respons fra et antigen fra patogenet (viruset). Et antistoff består fire proteinkjeder, to store, tunge(H) og to små, lette (L) koblet sammen med disulfidbindinger fra svovelaminosyren cystein. Det er den N-terminale enden av antistoffproteinet som har stor variasjon og inneholder det antigenbindende sete. Et antistoff kjenner virker spesifikt og kjenner igjen bare en type antigen. Som respons på en virusinvasjon lager immunsystemet flere typer antistoffer som kan binde seg til forskjellige antigener på viruset. Spesifisiteten bestemmes av en hypervariabel komplementering determineringsregion (CDR) på N-terminal ende av antistoffet. Antistoffer blir kalt immunoglobuliner (Ig) og det finnes fem klasser med antistoffer IgG, IgM, IgA, IgD og IgC som er forskjellig i C-terminal ende av den tunge kjeden på antistoffproteinet. Ved en infeksjon lages det først IgM, men det er størst mengde IgG i blodserumet (blodplasma). For IgG finnes det fire forskjellige undertyper. Antistoffer nøytraliserer patogenet ved å binde seg og inaktivere antigener. Hindrer patogene i å infektere og formere seg. Antistoffer skilles ut B-celler (lymfocytter) i blod og fra slimhinner. Antistoffene aktiverer i tillegg fagocytter som utfører fagocytose av infiserte og skadete celler. Antistoffene aktiverer også komplementsystemet som kan lyserer patogenet. Antistoffer som virker spesifikt mot et patogen bidrar til å lage en immunologisk hukommelse hvis det i framtiden skulle møte på det samme patogenet. Hukkomelsen kommer fra antistoffer som blir fraktet rundt i kroppen med blodet. Dette er også prinsippet for en vaksine.
En prøve tas fra neseslimhinner eller hals med en svaber, også spyttprøver er mulig. Det tar litt tid innen kroppen responderer på antigener fra en virusinvasjon. Antistofftester baserer seg på mengden igG, IgA og igM. En måte å teste for antistoffer er serologisk (fra blod) enzymkoblet immunabsorberende analyse (ELISA) eller lateral flyttype assay (LFA) utført i et laboratorium. Man lager og anvender et rekombinant antigen som etterligner strukturer på viruset.
Kasettbaserte antistoffhurtigtester er enklere og baserer seg på prinsippet for LFA og en fargereaksjon som kan observeres med det blotte øye. I en liten bønn på kasetten ansettes et par dråper prøve sammen med en buffer på en porøs flate, virker som en veke, med rekombinant antigen fra viruset bundet til et fargeindikatorsystem. Det kan være test for både IgG og IgM
Kvantitativ RT-PCR
Hvis viruset har et DNA-genom kan biter av DNA bestemt av primere oppformeres dirkete. For RNA-virus, slik som Sars-CoV2 må først RNA fra virusgenomet omdannes til komplementær DNA (cDNA) katalysert av enzymet revers transkriptase. Deretter følger en oppformering (amplifisering) av cDNA ved polymerase kjedereaksjon (PCR) med genspesifikke 2-3 primere og prober slik at bare deler av genomet blir oppformert for hver syklus. Med eksitering fra laserlys avgir fluorescerende prober fluorescerende signaler for hver suksessfull amplifisering i PCR-syklus. TaqMan fluoriserende prober har en rapportfarge i den ene enden og en quencher i den andre enden. En fluorofor er kovalent bundet til 5’-enden av oligonukleotid-proben og quencher i 3’-enden. Rapportfarge (R) og quencher er (Q) erplassert så nær hverandre at fluorescenslys ikke blir sendt ut når de blir eksistert av laserlys via Förster resonansenergioverføring. Imidlertid, når DNA-polymerase (Taq-polymerase) som også inneholder 5’-3’-eksonuklease treffer på proben så blir den hydrolysert og R og Q skiller lag og fluorescensen fra proben kan bli registrert.
Litteratur
Jacofsky D, Jacofsky EM, Jacofsky M. Understanding Antibody Testing for COVID-19. J Arthroplasty.35(7S)( 2020)S74-S81, doi:10.1016/j.arth.2020.04.055