Indikatorarter i skogbunnen kan deles inn i kategorier etter hvilke krav de setter til jordsmonn og vekstforhold
Kravfulle arter vokser på næringsrik jord (brunjord) med pH 5-7 og ofte med høt innhold av kalk (kalkkrevende arter: blåveis, firblad, vårerteknapp, storklokke, turt, ballblom
Middels kravfulle arter med middels næringsjord i overgang mellom brunjord og pord: liljekonvall, kranskonvall, sanikel, hvitveis, skogsnelle, hengeaks, skogstorknebb, gjøkesyre, skogsnelle, myske, ormtelg, tannrot og snerprørkvein.
Lite kravfulle arter på næringsfattig jord (podsol) med pH 4-5: Røsslyng (lyselskende), tyttebær, krekling, blåbær, blokkebær, maiblom, tepperot, skrubbær, linnea, marimjelle, skogmarimjelle og skogstjerne.
Furuskog
Furu er det dominerende treslaget, og som vokser på skrinn, næringsfattig og sur jord med podsolprofil, og på lysåpne lokaliteter. I jordsmonnet er det lite nitrifikasjon og hovedkilden for nitrogen er ammonium (NH4+) dannet ved ammonifisering. Opptak av ammonium i røttene skjer ved antiport NH4+/H+ og fører til en naturlig forsuring av jordsmonnet.
Furuskog på tørre bergknatter med næringsfattig gneis og ynte jordlag. .
Lavfuruskog
Lavfuruskog på tørr veldrenert sand- og moernejord, med et utpreget lag med lav i bunnsjiktet, med arter som islandslav, lys reinlav, grå reinlav, og kvitkrull, samt tørketålende mosearter og med innslag av røsslyng, tyttebær og krekling.
Kvitkrull (Cladonia stellaris) i bunnsjiktet i furuskog.
Røsslyngskinntrytefuruskog
En bærlyngblandingsskog hvor skogbunnen er dominert av røsslyng, blokkebær (skinntryte), krekling, tyttebær, furumose, sigdmose og etasjemose, samt små granbusker og bjerk på fuktigere områder. Lite lav.
Furumyrskog
Kantvegetasjon langs torvmyrer. Saktevoksende furu, men ispedd bjerk, men rikelig med trovmose, og lyselskende skinntryte, krekling, og molte.
Kalkfuruskog
Furu på kalkrike kambrosiluriske bergarter i varmt kystklima, kalkknoller og kalkrikt jordsmonn, kmed blåveis i skogbunnen.
Sandfuruskog
andfuruskog vokser på løsmasser med sand og grus med lite næring avsatt under siste istid fra breelver eller bresjøer. Skogbunn med lite næringskrevende planter, furumose og forskjellige arter lav. Innsig med kalkrikt grunnvann kan gi noe mer næringskrevende planter.
Kystfuruskog
Furu som vokser nær på en vindeksponert kyst kan få saltskader grunnet sjøsaltpåvirkning.
Bærlyngblandingsskog
Furu iblandet gran i tresjiktet, men i tettere bestander enn de forannevnte. Økt fuktighet i jordsmonnet gir mer gran. . I feltsjiktet og bunnsjiktet finnes blåbær, tyttebær, sigdmoser, furumose, etasjemose ispedd lavarter.
Granskog
Gran er det dominerende treslaget på dypere jord enn furuskog. Jordprofilet er vanligvis podsol, med overgang til brunjord. Granskog gir mye vegetasjonsskygge, og lyskrevende arter slik som røsslyng blir utkonkurrert av mer skyggetålende arter.
Granskog ved Grønland i Vestmarka, Bærum.
Massiv skogplanting med gran på områder med løvskog endrer fullstendig den opprinnelige vegetasjonstypen.
I en tett granskog med skrinn jord gir dette dårlige vekstforhold for lyskrevende arter, og moser dominerer bunnsjiktet, og feltsjiktet kan mangle.
Maurtue i barskog. Maurtuer ligger ofte sydvendt. Om våren frakter maurene solvarme inn i tue ved å varme opp seg selv. Maurtue laget av barnåler med ganger i tilknytning til et underjordisk system. Maur er rovdyr og åtseletere som lever i sosiale samfunn styrt av en dronning med sterile hunner som arbeidsmaur. Fra maurtua ut i omgivelsene er det gangstier (maurstier) merket med feromoner (maurkolonioptimaliseringsalgoritmer) . Maurene rydder maurstien for barnåler, småkvister og småstein slik at de kommer raskere fram og tilbake. Når mauer møtes setter de ofte antennene sine mot hverandre og overfører informasjon, men informasjon om hva ? Maurtua i seg selv mørkefarget og fanger solvarme. Grønnspett (Picus viridis) kan hakke hull i maurtua til blant annet rød skogsmaur på jakt etter maur og maurpupper som den lagrer i kjertelmagen før den flyr tilbake til reiret. Om vinteren er grønnspetten på jakt etter maur i dvale i maurtua, og graver tunneller ned til maurtua under snøen og videre dypt ned i tua. Grønnspetten spiser også fluer, biller, edderkopper og mygg. Den kan også spise rognebær om høsten.
Bestanden av granmeis, tretåspett og tiur om holder til i gammel granskog og blandingsskog har betydelig nedgang. Granmeis (Poecile montanus) har mange underarter i Eurasia, ssp. borealis vanligst i Norge. Granmeis ligner i utseende på løvmeis. Tretåspett (Picoides tridactylus) foretrekker dødvedskog og lager spesielle horisontale tverrstripete hakkemerker på gamle gran- og bjerkestammer.
I gammelskog finnes alle årsklasser av trær, unge, gamle og døde.
Bartrærne gran og furu har stor produksjon av pollen med luftsekker som spres med vinden under blomstringen om våren, her liggende i vannkanten av et tjern.
Blåbærsmåbregnegranskog
En vanlig naturtype i Norge. I feltsjiktet vokser det blant annet blåbær, blokkebær, skogstjerne, tyttebær, krekling, smyle, hengeving, fugletelg, gjøkesyre, hvitveis, myk kråkefot, furumose, etasjemose, sigdmoser og fjærmose.
Storbregnegranskog
Naturtype på mer næringsrik fuktig jord hvor større bregner dominerer i feltsjiktet slik som skogburkne, ormetelg og geittelg. Den danner overgang til høystaudegranskog med tyrihjelm og turt, skogstjerne, rogn og bjerk.
Lågurtgranskog
Naturtype på mer kalkrik grunn i lavlandet hvor det er lite lyngarter, men istedet arter som hengeaks, legeveronika, blåveis, fingerstarr og skogfiol.
Sumpgranskog
På fuktig mark med mryfiol, starr, molte, skogsnelle, forskjellige arter starr, sigdmoser, bjørnemose og grantorvmose.
Granskog (Picea abies) vinter, ispedd bjørk (Betula sp.)
Flatehogstvegetasjon
Etter flatehogst dør plantene i skogbunnen som har vært beskyttet mot sterkt sollys, og dør av fotoinhibering og tørke. Greiner, kvist og stammerester fra hogsten vil over tid frigi nitrogen og karbon for vekst av sopp og bakterier. Økt solinnstråling gir økt temperatur i jordsmonnet. I begynnelsen dominerer nitrofile arter som bringebær, geitrams, vrangdå, samt smyle. I suksesjonsfasen vil det vokse blåbær, tyttebær, snerprørkvein og etter hvert løvtrær (bjerk, rogn, osp, selje).
Sopp og skog
Mange hattsopper danner ektomykorrhiza på røtter til bartrær. Honningsopp (Armillaria mellea) gir armillariaråte og rotkjuke (Heterobasidium annosum) er patogene sopp angriper trær som er stresset av tørke og frost. Trekronen får misfarge, redusert vekst og avdøing. I granskog finnes bl.a. storsoppene traktkantarell, kantarell, blek piggsopp, fåresopp granmatriske, rød fluesopp, hvit fluesopp, panterfluesopp, spiss giftsløresopp og pluggsopp.
Dyreliv i barskog
Monokulturer med skog kombinert med habitatfragmentering og flatehogst gir reduserte leveområder for en rekke arter. Fugler i barskog er fuglekonge, grankorsnebb, furukorsnebb, toppmeis, svartmeis, granmeis, måltrost, tretåspett, svartspett, flaggspett, nøtteskrike, ringdue, trekryper, trepipelerke, grønnsisik, dompap, storfugl (tiur, røy), orrfugl. Langer øst og nord er lavskrike vanlig i barskog. Ornitologen Svein Haftorn viste hvordan arter i en meiseflokk seinhøstes og om vinteren utnytter artsavhengig de forskjellige habitatene i et bartre (stamme, greiner, barkvister) og bakken omkring. På gran fra de ytterste greiner og inn mot stammen i rekkefølge fuglekonge (ytterste greiner, Norges minste fugl), deretter svartmeis, toppmeis, granmeis og trekryper (stammen).
Paa spændte vinger svæver nu just en flok lavskriker fra træ til træ – tause og lydløse bevæger de sig mellem de skjeggbevokste furukroner, paa sin mystiske flugt like uhyggelig og hemmelighetsfulde som storskogen selv. s.22
Det har været aar, hvor de spillende tiurer her uten overdrivelse har kunnet tælles i hundreder, som for eksempel i 1904, da der av 2 mand blev nedlagt 71 stykker spil-tiur her bare i løpet av en ukes tid. s.45
Schaanning H. Tho. L.: Jægerliv Nordpaa. Jagt-Zoologiske reiser til Finmarken og Novaja Semlja. Alb. Cammermeyers Forlag. Lars Swanstrom . Kristiania 1914.
Lerk og andre bartrær
Lerk er det eneste bartreet i Norge som feller alle nålene om vinteren, i motsetning til de eviggrønne bartrærne. Lerk er ofte innført og plantet enkeltvis og danner ikke skog, men en samling lerk kan danne et lite skogholt.
Lerk (Larix sp.) i furufamilien.
Lerk (Larix sp.) hvor nye nåles dannes om våren.
Barlind (Taxus baccata) står også som regel enkeltvis, ofte plantet, og danner heller ikke skog. Selv om noen einer (Juniperus communis) kan bli store, danner einer bare einerkratt.
Det nordlige barskogbeltet
Det nordlige barskogbeltet (taiga) er en boreal barskog tilpasset kald vinter. Barskogbeltet er det stort biom som strekker seg i øst-vest-retning rundt hele jordkloden mellom breddegrad 50o til 70oN, et relativt flatt landskap med gran, fur og lerk, myrområder avbrutt av elver og vannlandskap.
Den boreale barksogen t strekker seg over Nord-Amerika, fra Alaska, gjennom Canada, Nord-Europa via Norge, Sverige, Finland og fortsetter gjennom Sibir. Det finnes rester steinalderboplasser, kokegroper og fangstgropanlegg for rein og elg.
Kystregnskog
Kystregnskog (boreal nordlig regnskog) er vegetasjonstype i nedbørrike områder hvor det nordlige barskogbeltet (taigaen) møter Atlanterhavet, i Norge ved Trøndelagskysten og langs Namsen i Namdalen, karakterisert av mye nedbør 1200-2000 mm/år) og nedbør >200 dager per år. Mange arter bregner, lav og mose, også som epifytter, bekkekløfter. Kystgranskog med innslag av løvtrær (gråor, selj, rogn).
Litteratur
Wikipedia